Slik tapte jeg 99,99% på en investering: 3 lærdommer

Nettkurs, ressurser og verktøy

Min dårligste aksjeinvestering noensinne er Prosafe.

Jeg kjøpte den i 2014, og hvis man justerer aksjeprisen etter alle emisjoner, så betalte jeg over 4000 kr for en aksje som idag koster 1 kr.

Dette er en gjennomgang av aksjekjøpet og mine lærdommer.

All I want to know is where I’m going to die so I’ll never go there.

Charles T. Munger

Det jeg håper å sitte igjen med er hvordan jeg i fremtiden unngår lignende tap.

Hvem er jeg?

Markus Enge, 34 år fra Skien. Frem til januar 2020 var jeg daglig leder i det børsnoterte selskapet Aega ASA.

Her har jeg jobbet mest med økonomidelen og med det å finne, forhandle og analysere nye investeringsmuligheter sammen med kollegaene mine.

I august 2019 fremforhandlet vi salg av solporteføljen, som vi solgte til et britisk Private Equity selskap. Tidligere har jeg blant annet jobbet som revisor, og av utdanning har jeg tatt både siv.øk og MRR fra NHH.

Som investor er jeg langsiktig, og liker å lete etter 100- lapper som selges for 50 kroner.

Warren Buffett er det store idolet, men jeg har aldri lært meg å bla opp for kvalitetsselskaper. Derfor er jeg nok nærmere Walter Schloss sin investeringsstil, som i Forbes ble omtalt som “Making Money Out of Junk”.

Som han, har jeg litt for mange selskaper i porteføljen, og kvaliteten kan være ymse. Du finner meg i mange av de mindre selskapene på OTC-listen med lite handel, og omtrent aldri i teknologiselskaper.

Bakgrunn for handelen

Året er 2014, jeg er fortsatt i 20-årene og har hatt et knallbra 2013 i aksjemarkedet:

Og 2014 startet bra:

Avkastningen hadde i all hovedsak kommet fra sparebanker som jeg hadde spesialisert meg på, og investert i over flere år.

Etter at børsene hadde steget i 5 år, syntes jeg det ble vanskeligere å finne gode investeringer, og jeg begynte dermed å lete på nye steder.

Jeg har alltid vært av typen som elsker å lete etter kjøp som er på tilbud, noe som har ført til at jeg til enhver tid har lageret fylt opp med klokker, møbler, aksjer og unyttigheter som jeg har kjøpt «billig».

Et raskt fall i oljeprisen fra over 100 dollar per fat til ca. 50 dollar, tenkte jeg ville gi mulighet for et kupp.

Prosafe hadde som oljen falt omtrent 50% fra sin høyeste notering i mai frem til november 2014, og handlet for rundt 3000 per aksje (regnet ifht. dagens aksjeantall).

Analysen min var som følger

Prosafe er verdens største aktør innenfor nisjen boligrigger til oljebransjen. Inntjeningen hadde vært stabil over 10 år, og de har tjent penger hvert år, selv etter det kraftige oljeprisfallet i 2008. Siste 6 år lå snittet på bunnlinjen på ca. 220m USD, jeg la meg på 140m fremover og følte meg konservativ.

Anslaget mitt var at investeringen ville gi meg en årlig avkastning på 17% i året (P/E ca. 6). Og en EK andel på ca. 40% skremte meg ikke fordi EK avkastningen var godt over 20%.

På et operasjonelt plan tenkte jeg at selv om det ville bli mindre oljeleting, så ville selskapene trenge boligrigger for annet arbeid som oppgraderinger, vedlikehold og dekommisjon. Dette baserte jeg på mine 5 timers erfaring fra bransjen, bygget opp ved å lese årsrapporter.

Med den analysen sto undertegnede med dollartegn i øynene, og brukte 15% av oppspart kapital på selskapet.

Se nærmere på verdsettelsen min her.

Utfall

Det kom naturlig nok en utvannende emisjon. Jeg så ikke skriften på veggen, og kastet gode penger etter dårligere i emisjonen. Senere kom gjeldskonverteringer osv., og i dag ser det ut til at selskapet snart trenger påfyll igjen. 

Som leseren kanskje skjønner nå; dette ble dyrt. Mine aksjer til 3000 kroner per stykk (omregnet til dagens antall aksjer) ville i dag ha hatt en verdi på rundt 1 krone.

Hvorfor endte det slik?

I’m no genius. I’m smart in spots—but I stay around those spots.

Tom Watson Sr., Founder of IBM

Jeg forsto ikke bransjen

Prosafe hadde bestilt 4 boligrigger når markedet var på topp, og det i et marked som var på totalt 24 rigger. Konkurrentene hadde naturlig nok gjort det samme. All denne veksten skulle de selvfølgelig finansiere med gjeld. I tillegg var det mye etterslep på vedlikehold siden det hadde vært dyrt å sende riggene inn til service når ratene var høye.

Hypotesen min om at man uansett oljepris ville trenge boligrigger, falt også. Oljeselskapene fant billigere løsninger, droppet alt annet enn ytterst påkrevd vedlikehold. Samt at de var beinharde i prisforhandlingene, noe som var lett når det var minst 10 boligrigger for mye i markedet.

Hva kan jeg lære?

For det første skulle jeg ikke investert i en bransje jeg ikke forsto. Og jeg tror dette er en bransje jeg aldri vil forstå, det er for mange faktorer som spiller inn som oljepris, oljefunn og ordrebok. Jeg har trukket denne lærdommen til lignende bransjer, bla. holder jeg meg unna Norwegian, selv etter at de hadde falt 90%, og jeg holder meg unna alle shippingselskaper, selv om de har P/E på 2. De går nesten unntak rett i min «for vanskelig haug».

Skulle jeg først investert i bransjen, så må jeg kjøre en ordentlig Scuttlebuttundersøkelse.

Scuttlebutt er et begrep av Philip Fisher, omtalt i boken Common Stocks and Uncommon Profits.

Det vil si at jeg burde snakket med kunder av Prosafe, leverandører, tidligere ansatte og konkurrenter. Dette for å få en forståelse av bransjen og selskapet.

Et spørsmål jeg har på listen er «hva skal til for at selskapet ikke tjener penger til neste år?».

For høy gjeld

When you combine ignorance and leverage, you get some pretty interesting results.

Warren Buffett

60% gjeldsgrad i en syklisk bransje er allerede høyere enn hva jeg ville akseptert i dag. På toppen av det, hadde jeg undervurdert gjelden, fordi jeg ikke hadde tatt inn gjeld som ville komme i balansen fra riggene som var under bygging. Fra 2014 til 2015 økte gjelden fra 1,1 til 1,5 milliard dollar og steg videre når ytterligere rigger ble levert. Når da utnyttelsesgraden av riggene falt fra godt over 80% til godt under 60%, og det på lavere rater, jobbet all gjelden mot selskapet.

Hva kan jeg lære?

Skal man først investere i et syklisk selskap, så unngå høy gjeld. Dersom selskapet bruker gjeld, sørg da for at ledelsen bruker den motsyklisk, ergo ikke gjør store bestillinger når markedet er hot og alle andre bestiller ny kapasitet.

Hot hand

Having been successful is not a guarantee of future success. But it’s almost always a guarantee of future overconfidence

Daniel Kahneman

Etter de gode resultatene i 2013 trodde jeg at investeringsspillet var lett, og at jeg dermed kunne kutte ned på arbeidet jeg la i hver investering. Prosafe var ikke den eneste gangen jeg gikk på trynet det året. Mye fordi jeg ikke innså at det i hovedsak var flodbølgen som hadde løftet alle båter inklusiv min egen.

Hva kan jeg lære?

Jeg har jobbet inn en rutine hvor jeg som regel snakker med to faste sparringspartnere før investering. De er negative til det meste, men kommer jeg ut av samtalene med en ok overbevisning, så går jeg for det. Prosessen får ned «trigger» trangen min, gjør at jeg legger ned mer arbeid i beslutninger, og jeg unngår, forhåpentligvis, de største kortslutningene.

Likevel fortsetter jeg å gjøre feil og investering er et solo spill, hvor den største fienden er egen psyke.

Oppsummering

Kunne jeg gjort lignende feil igjen? Antagelig, gjeld er den enkleste av faktorene over å vurdere, mens de andre handler om adferdspsykologi.

Det å innføre en sjekkliste og en struktur, som gjør at man reflekterer over feil og valg, er det beste jeg har kommet på.